onsdag 13. oktober 2010

Burre, the man!

Fotballen gikk over meg. Jeg bråsnudde og sprang for å rekke ballen før den trillet inn i buskene. Men jeg rakk det ikke. Jeg måtte fiske den fram fra det meter høye krattet. På de sekundene jeg hadde snudd ryggen til Burre, hadde han stukket av, eller gjemt seg. Han slutter jo aldri med de barnslige påfunnene sine, selv om han er voksen nå. Jeg går rundt huset, han har sikkert tenkt å skremme meg, det elsker han. Men jeg finner han før han ser meg. Vi ler litt, og fortsetter å spille fotball. Mens vi spiller, parodierer han kjente skikkelser vi forbinder med fotball. B.l.a. kommenterer han som en fotballkommentator gjør på TV, mens han selv spiller. Det gjør han fordi han vet jeg mister konsentrasjonen på ballen da, og bare ler av han. Jeg har alltid sett opp til han, mye av det han gjør kopierer jeg. Vi har mange like egenskaper og personlighet, og jeg blir ofte kalt for Burre jr. Det er noe jeg blir stolt over. Etter hvert går en pasning fra meg over Burre, og han må snu og løpe etter ballen. Nå stikker jeg og gjemmer meg, tenker jeg.  Jeg gikk inn i gangen, og ser ut av vinduet. Han kom med ballen i hånda, klar til å kaste den på meg. Han kaster ballen bak en dukkestue, men der var det ingen. Jeg nøt synet av at han gikk rundt å lette etter meg, det er et av de øyeblikkene jeg føler at jeg har vunnet mot han. Det er en herlig følelse. Etter hvert går jeg ut, og må tåle at ballen treffer meg med god kraft. Vi var litt leie av fotballen nå, og bestemmer oss for å gå inn. Vi elsker å konkurrere mot hverandre, og det er hard kamp om å vinne. Vi bestemmer oss for å spille uno, og for å gjøre det litt mer spennende får vi med resten av huset. Når spillet er godt i gang, blir stemningen mer og mer anspent. Det er min tur, og jeg skal legge på kort før Burre. Jeg sender han det typiske blikket jeg har fra han. Han sier bare ”bring it on”, og vræler når han innser at jeg vinner. Etter flere runder med uno, og Burre ikke engang har vært i nærheten av å vinne, utbryter han ”nei, nå spiller vi noe annet”.

1 kommentar:

  1. Du får fram sentrale trekk ved Burre som person ved å VISE konkrete konkurransesituasjoner hvor han opptrer (fotball og uno), Sander, og det er fint! :-)Samtidig beskriver du ditt forhold til han, og ditt syn på han er nok prega av at du beundrer han. Hold fast ved "vise-teknikken" ved framtidige personkarakteristikker i noveller. :-)

    SvarSlett